Friday, 26 April 2013 07:05

HISTORIEN OM KRAFTVERKET

Kraftverket i Kongsfjordelva skapte lys i husan – men for laksen ble det (nesten) tragedie. 

Utbyggingen av Kongsfjordvassdraget er en gammel historie. Faktisk mye eldre  enn du tror. For allerede rundt 1920 ble det laget skisser på hvordan elvevannet i Kongsfjordelva skulle skape lys til tettstedene på Varangerhalvøya. Den gang var det storveis planer med to kraftverk – og en fullstendig ødeleggelse av vassdraget.

 

Slik gikk det heldigvis ikke. Det var nemlig verken kapital, vilje eller mot til en så storstilt bygging. Så i årene før krigen ble skissene noe mindre, og det ble konsentrert om en regulering av vannene på fjellet og et kraftverk ved Buetjern. Utbyggingen kom ikke skikkelige i gang før krigen, og under krigen presset tyskerne på for å få kraftverket bygd og ”vann på turbinene” i Kongsfjord. Krigsmakten trengte lys til flyplassen i Berlevåg, og til krigshandlingene mot Murmanskkonvoiene. Slik gikk det ikke, kraftverket ble aldri ferdigbygd i krigsårene.

 

Rett etter krigen kom derimot byggingen i gang, og i 1947 ble lyset satt på. Kraftverket i Kongsfjordelva var det første som erstattet parafinlampene til tettstedene Berlevåg og Båtsfjord, og permanent elektrisitet til byene Vadsø og Vardø. De første årene hadde Varanger Kraftlag – eller Varangerhalvøyas Kraftselskap som var navnet den gang, kun drift ved Kongsfjordanlegget, og da gikk kraftverket for fullt året igjennom. For laksen i Kongsfjordelva ga dermed utbyggingen små endringer. Vannet løp ned elvedalen, kun en snarvei forbi turbinhuset ved Buetjern. Vannføringen var tilnærmet som før utbyggingen.

Men det skulle komme langt dystrere tider.

 

(Historien  fortsettter under bildet)

litaelv600
 
 litaelv600litaelv600

På -50 og -60 tallet bygde Varanger Kraftlag flere nye kraftanlegg. Ved Bugøyfjord, i Pasvik og ikke minst når samkjøringen kom med den store utbyggingen på Laksefjordvidda, da ble lilleputt- verket på Kongsfjordfjellet mer en buffer og reserve for vinterbruk enn hovedleverandør av strøm til Varangerhalvøya. Dermed begynte en årelang drakamp om vannet i Kongsfjordelva. For kraftlaget hadde en utbyggingskontrakt som var totalt blottet for miljøhensyn. De hadde ingen forpliktelser å slippe vann for at laksen i Kongsfjordelva skulle nå opp for å gyte. 

 

Kraftlaget skrudde arrogant og  bestemt kranene igjen på Kongsfjordfjellet, hver sommer sparte de på vannet i magasinet, og nede i elva gikk laksen nærmest talt tørr. Fiskerne raste, foreningen var fortvilt – og ingen vet hvor store mengder laks som den gang snudde i elvemunningen. Styret i fiskeforeningen forbannet kraftlaget i det lukkete rom. Men de våget ikke å fremme saken for verken kraftselskapet eller myndighetene, kreve vann til gytelaksen.

 

Respekten var for stor for kraftlaget – for hvem husket ikke den gang strømmen kom til Berlevåg og det ble utkobling og rasjonering når forbruket ble større enn ventet. Kraftlaget truet i annonser i lokalavisen både med husundersøkelse, beslag og frakopling for dem som brukte for mye. Respekten for kraftlaget satt veldig dypt. 

 

Gjennom hele -70 tallet var sommervannføringen en tragedie. I juli og august sank ofte vannstanden til nesten tørrlegging. Fra foreningen antydes det til lokale media at laksen ikke lengre gyter i Kongsfjordelva. Fangststatistikken forteller også om sesongfangst på noen hundre kilo.

 

I tillegg ble det aldri tatt noen hensyn til vinterkjøring på islagt elv. Kraftverket ble igangsatt når det var behov for tilleggs strøm, eller stengt når det passet seg. Dermed ble mange årsklasser med gyting ødelagt av enten tørrlegging, eller vinterflom som ødela gyteplassene. 

 

I 1974 pålegges styret i foreningen å søke alle instanser om opplysninger om kraftlaget virkelig hadde rett til å drive slik rovdrift av elva. Det søkes informasjon helt opp til departementsnivå, svar kommer – kraftlaget har ingen forpliktelser i vassdraget verken for laksestammen eller miljøhensyn. Diskusjonen og protestene i fiskeforeningen tørker opp. Fortvilelsen rår, sommervannstanden for laksen er fortvilt, og først når Alta- aksjonene kommer i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta- vassdraget oppstår det nytt mot hos BJFF. De hekter seg på utbyggingsmotstanden, men for egen elv. 

 

I 1980 søkes det hjelp hos formannskapet i Berlevåg kommune, og sammen med fiskerikonsulten kommer de frem til at vannsituasjonen må gjøres noe med. I mellomtiden har kraftlaget forsøkt å vri seg unna både på den ene og andre måten. Først når det blir påpekt at Varanger Kraftlag hadde i mange år løpt fra kultiveringsansvaret blir det noe forståelse også der for sommervannproblematikken. 

 

Nærmest samtidig med den ørlille forståelse for laksen i Kongsfjordelva, går planleggingen for fullt hos Varanger Kraftlag. De vil bygge Kongsfjord II, som ville rasere Kongsfjordvassdraget fullstendig med to kraftstasjoner og en himmelhøy demning i Tranga, samt regulering også av Syltefjordelva. Det blir ramaskrik både i Berlevåg og Båtsfjord. Fiskeforeningen klarer etter mye om og men å samle inn underskrifter fra befolkningen i Berlevåg og Kongsfjord mot utbygging av Kongsfjord II. Halvparten av befolkningen underskriver. Etter flere aksjoner og et samlet kommunestyre som går imot skrinlegger styret i Varanger Kraftlag planen. 

 

I 1994 kommer ny konsesjonsbehandling for Varanger Kraftlag og Kongsfjordutbyggingen. De pålegges nå en ørliten minstevannføring, men det skulle fortsatt gå mange år før regulanten tar hensyn til laksestammen i Kongsfjordelva. Tingenes tilstand blir betydelig bedre når søsterselskapet Pasvik Kraft overtar driften av kraftverket. De seneste årene har det gått rimelig bra med vannføringen, og det har skjedd en betydelig vekst i laksebestanden. I år kom også pålegget for Pasvik Kraft som forhåpentlig etter kommende omfattende undersøkelser vil øke minstevannføringen i hovedvassdraget og gi vann også i Gednjeelva. 

 

Kongsfjordelva er blitt et nasjonalt laksevassdrag. Likevel skal man være klar over at det i verneforskriften er medtatt en mulig ny kraftutbygging. Det foreligger noen alternative løsninger, deriblant med en ny kraftstasjon ved 2A. Ved en gitt kraftkrise engang der fremme kan dermed Kongsfjordelva utbygges igjen, og alt ovenfor 2A tørrlegges. Viktig er det også å huske på at politisk er Finnmark utpekt for utbygging av vindkraft i stor stil for eksport gjennom planlagte overføringslinjer på Nordkalotten og sørover mot kontinentet. 

Det kan medføre økt behov for småkraftverkene som buffere. Med kraftlagets forhistorie siden krigen i Kongsfjordelva skal vi frykte en slik situasjon når den kommer.

 
 
Read 2227 times